Aristoteles er en av de mest innflytelsesrike filosofene i vår tid, og hans syn på det teleologiske natursynet har hatt enorm påvirkning på vår moral og livssyn i dag. På samme måte har det mekanistiske natursynet vært med på å prege og tilrettelegge vårt samfunn, og her har Descartes spilt en særlig stor rolle. I denne oppgaven skal vi utrede og sammenligne Aristoteles teleologiske natursyn med det mekanistiske natursynet, hvor særlig Descartes’ tanker vil bli vektlagt.
Men hva mener vi egentlig med teleologi? Teleologi bygger på tanken om at all fremgang i naturen er forutbestemt og urokkelig. For dyr betyr dette at de alltid vil ha et underliggende behov for å være i bevegelse, reprodusere og få inntrykk fra sansene sine. Den menneskelige parallellen til dette er at vi ønsker å stimuleres intellektuelt, samt å få våre fysiske krav tilfredsstilt, og for planter innebærer teleologien at de har behov for ernæring og for å spre sin art. Enhver hendelse kan da tolkes som meningsfull, fordi hendelsen ifølge teleologien har skjedd for å oppnå det forutbestemte målet. Vi har selv fri vilje og kan gjøre det vi ønsker i livet, men uansett hva vi gjør, så vil vi gå mot vår «naturlige plass» i tilværelsen.
I Aristoteles sin avart av teleologien er denne fremgangen i større omfang koblet opp mot utvikling og vekst. På samme måte som nøtten er skapt for å bli et tre, vil nyfødte barn vokse til å bli menn og kvinner. Miljøet som omgir alt levende utspiller også en sentral rolle i Aristoteles’ ide om teleologi. Miljøet avgjør hvor fort vår fremgang og vekst foregår, men målet vil uansett oppnås.
Hva som vil skje hvis miljøet eller annet hemmer veksten i for stor grad, har også Aristoteles et svar på. «Jeg tenker, altså er jeg», sa Shakespeare. Dette er også Aristoteles nådeløse forklaring. Et menneske som mister sin reflekteringsevne blir redusert til et dyr eller plante etter Aristoteles teleologiske natursyn. Mistes tankeevnen mistes også muligheten for å utvikle vårt intellekt og for å oppnå det øverste stadiet på Maslows behovspyramide, nemlig selvrealisering. Dette er et av målene i teleologien, og når en ikke lengre evner å oppnå dette, vil også den menneskelige formen endres. Altså er det målene i teleologien som definerer et levende vesen.
Det mekanistiske natursynet er et filosofisk syn hvor en tror på og hevder at naturen og naturlige helheter oppfører seg som kompliserte maskiner. Disse maskinene består mange forskjellige deler som ikke nødvendigvis har noe iboende forhold til hverandre. Dette kan sammenlignes med et ur. Uret vil på utsiden bare se ut som en enkel gjenstand, som fungerer på en enkelt måte, men går en inn i uret vil en se at det består av mange små deler som er satt i sammen på en komplisert måte. Ut av denne analogien kan en slå fast at det ikke er en ting i seg selv som står bak sine handlinger, men heller delene til tingen. I det moderne mekanistiske natursynet hevder en at alle naturlige fenomen kan forklares eksklusivt ved såkalte mekaniske lover rundt bevegelser og kollisjoner, som for eksempel Newtons bevegelseslover. Dette gjør at et mekanistisk natursyn er tett koblet sammen med determinisme, i og med at hvis alt i fortid, nåtid og fremtid kan forklares ved matematiske formuleringer som kommer fra de mekaniske lovene. Dette fører til at på samme måte som at vi vet at en klokke en time etter slaget 11 kommer til å slå 12, så vil vil alle fenomener og hendelser være bestemt, inkludert i fremtid.
Blant de viktigeste personene for utviklingen av de mekaniske lovene var Copernicus, Kepler, Galilei og Newton. Disse var essensielle i det som er kjent som den kopernikanske omveltningen, hvor verdensbildet ble skiftet fra å være geosentrisk til heliosentrisk, takket være Copernicus’ hypoteser. Lovene som ble fremstilt av de overnevnte var svært viktig for det mekanistiske natursynet, da de klarte å bryte ned alle fysiske fenomen til den enkleste byggeklossen; matematikk. Det mekanistiske natursynet dreide seg derimot ikke bare om det rent fysiske, men også en metafysisk del som ikke kunne forklares av fysiske lover, nemlig den menneskelige fornuften.
Her er Descartes’ dualistiske virkelighetsoppfatning essensiell. Descartes mente det er et vesentlig skille mellom grunnleggende prinsipper i tilværelsen; res extensa og res cogitans. Res extensa referer til alt som har en utstrekning og som er underlagt naturlovene(de mekaniske lovene), mens res cogitans til det som tenker og som er underlagt logikkens lover. Hos Descartes er dette kalt substanser, og alt som har eksisterer har nemlig en substans. Gud sees på som en tredje, uendelig substans som har skapt de to andre. Mennesker er unike i at de er det eneste i verden som innehar en egen fornuft, en sjel. Ut ifra dette ser en at mennesket innehar res cogitans, dette i kontrast til dyr som kan bli sett på som maskiner. Det som hos dyr kan bli sett på som følelser, som for eksempel frykt, kan sees på som instinkt. Dyret er programmert til å flykte når det opplever frykt, og vil ikke ha noe valg.
Menneskets kropp og sjel er nøye bundet sammen, og den ene vil ikke ha mulighet til å eksistere uten den andre. Kroppen er en utstrekning uten bevissthet, mens sjelen er en bevissthet uten utstrekning. Men hvordan kan noe materielt, kroppen, kobles sammen med noe ikke-materielt? I følge Descartes blir sjelen og kroppen bundet sammen av en kjertel i hjernen, kjent som epifysen. Det var denne sammenbindingen som gir mennesket mulighet til å tenke, og det er dette som er grunnmuren for menneskets frie vilje. Ifølge Descartes er det selvinnlysende at mennesket har fri vilje. Han formulerte det slik: ”Det er så opplagt at vi har fri vilje at…dette må regnes som en av de første og vanligste ting vi opplever ved å se inn i oss selv.”
Det er både kontraster og likheter mellom det mekanistiske og det teleologiske natursynet. En sentral likhet er at de begge mener at framgang i naturen er forutbestemt. Det teleologiske natursynet mener at alt og alle har et mål og alle endringer går i retning mot målet, mens i det mekanistiske natursynet er ikke nødvendigvis ting skapt med et mål, men beveger seg i likhet mot sin forutbestemte skjebne. Aristoteles mener at utvikling skjer grunnet sin hensikt, som står i kontrast til Descartes mening om at endring skjer av en årsak. Dette er et viktig skille mellom de to natursynene. I følge det mekanistiske natursynet skjer endringer av tidligere årsaker, og en kan derfor bevise hendelsene. Dette henger sammen med samfunnsendringene i tidsepoken da det mekanistiske natursyn oppstod. Det oppstod et krav om bevisføring for naturfenomener, og forklaringer, da tradisjonelt gudeforklaringer, var ikke lenger tilstrekkelig for å forklare hvordan verden fungerte. En kunne faktisk bevise at naturfenomener kom av årsaker gjennom universelle naturlover og matematikk.
Som nevnt tidligere vektlegger Aristoteles menneskets evne til å kunne tenke og reflektere. Dersom et mennesket mister sin reflekteringsevne, mister det sin status som menneske. I likhet med Aristoteles, understreker Descartes menneskets unike egenskap til å inneha en fornuft. Nettopp dette skiller oss fra dyrene som ikke har fri vilje. Deres instinkter indikerer en mangel på vett og dømmekraft. Det mekanistiske – og teleologiske natursynet poengterer begge at det akkurat dette som skiller mennesker og dyr. Vi kan dermed konkludere med at det mekanistiske- og -det teleologiske natursynet deler sentrale tanker og overbevisninger om hva som skiller forskjellige substanser og deres skjebne, ulikhetene kommer når vi snakker om veien dit.
Kildeliste:
Dagfinn Døhl Dybvig og Magne Dybvig, Det tenkende menneske, Trondheim, 2003 (Hentet mellom 13.02.16 og 29.02.16)
https://snl.no/teleologi (Hentet 27.02.16)
https://sites.google.com/site/greskeantikken/aristoteles (Hentet 26.02.16)
Forelesningsslides (Hentet mellom 13.02.16 og 25.02.16)
http://filosofi.no/aristoteles/ (Hentet 14.02.16)
http://filosofi.no/rene-descartes/ (Hentet 14.02.16)
https://en.wikipedia.org/wiki/Mechanism_(philosophy) (Hentet 14.02.16)